fredag 12. juli 2013

Norafjellet

Norafjellet er en overkommelig og fin dagstur med utgangspunkt fra Sogge/Åndalsnes. Astrid og jeg fikk hyggelig turfølge av Mari og Simen under fjellfestivalen i år, og benyttet en av dagene da været var litt ustabilt. Den yngste (og sannsynligvis sprekeste) i laget fikk skikkelig lårskjelv på tur ned, så turen er absolutt ikke noen walk over! 

Turbok i Orabotn
Vi parkerte ved Soggefjellet og bega oss opp den bratte lia til Orabotn. Der var det kasse med bok, og for de som er ute på en kortere trimtur kan dette sikkert være et greit mål for turen.

Litt over midtveis testet jeg spensten til ære for fotografen
Vi fortsatte imidlertid videre oppover fjellet og var endelig ute av skogen. Det var jevnt bratt, men ingen steder hvor det var luftig og ukomfortabelt for de med høydeskrekk. Skyer og skodde kom og gikk, men etter hvert kom vi så høyt at vi unngikk det meste av gråværet. Det lettet såpass at vi så både over til Romsdalseggen og Romsdalshorn, oppover dalen og ned til Åndalsnes.

Toppen ligger på knappe 1000 meter, men man kan også fortsette videre oppover til Nordre Trolltind. Nordre Trolltind byr antagelig på det aller beste utsiktspunktet inn mot selve Trollveggen. Det foretas en mengde (ulovlige) basehopp i Trollveggen hvert år, og er man heldig får man se gærningene som kaster seg utfor i sine batman-drakter. Det var ikke forhold for basehopp den dagen vi var på Norafjellet, men som bildene viser så har naturen  mer enn nok å by på likevel. Anbefalt tur!

På Norafjellet - Romsdalshorn skimtes i bakgrunnen

Utsikt mot Åndalsnes

Rast med utsikt mot Vengetindene (tv) og Romsdalshorn (th)
På tide å si farvell til Vengetindene for denne gang
I det vi startet nedturen gikk vi oss på en rype med kyllinger. Rypa forsøkte å lokke oss unna, mens kyllingene trykket i lyngen. Tror det var en 6-8 kyllinger. Skjønner ikke at noen kan ha hjerte til å skyte disse søte skapningene :)

Som sagt er det én ting å gå 1000 høydemeter opp, men man skal også gå dem ned igjen. At det kan være en påkjenning fikk Simen merke. Med dirrende lår var det nok godt å komme ned på flatmark igjen en times tid senere. Og Simen hadde til alt overmål avtalt å sykle opp Trollstigen senere på kvelden!

Linker:

onsdag 10. juli 2013

Romsdalseggen med Blånebba

En av de største nyhetene på fjellturfronten i Norge de siste åra er markedsføringen og tilretteleggingen av Romsdalseggen som turmål. Turen er på mange måter både mer spektakulær og lettere tilgjengelig enn Besseggen, som er en naturlig sammenligning. Jeg fikk med meg Torbjørn som turkompis og la turen til Blånebba og Romsdalseggen under årets Fjellfestival.

En utfordring med Romsdalseggen er at startpunktet er forskjellig fra sluttpunktet. Det betyr at man enten trenger skyss, eller man må alliere seg med noen slik at man får fraktet/hentet bilen. Jeg benyttet den siste varianten denne gangen, men jeg har tidligere benyttet meg av tilbudet om buss fra Åndalsnes og opp i Vengedalen der turen starter. Busstilbudet er suverent - sjekk romsdal.com for info om bussavganger (se link nederst i innlegget).

Vengedalen er utgangspunktet for mange flotte fjellturer. Mest kjent er vel Romsdalshorn, men også Store Vengetind, Juratind (Gjuratind) og Olaskarstind er kjente mål herifra. Og ikke minst Litlefjellet som er en grei tur også for relativt små barn med sine knapt 150 høydemeter i forskjell mellom start og mål.

Utgangspunktet for Romsdalseggen er litt lenger ned i Vengedalen, et stykke før man kommer til Vengevatnet og knappe 400 meter over havet. Her er det relativt stor parkeringsplass og godt merket løype helt fra start. Turen går opp lia mot nordvest, og flater ut i en vid dal (Jamnåbotn) hvor man etter en halvtimes tid kommer til et merket stikryss. Veien videre innover dalen utgjør den familievennlige utgaven av Romsdalseggen (Romsdalseggen Familie), og følger du den så kommer du ikke opp på selve eggen før ved Mjølvaskaret. Sikkert en fin tur, men etter min mening fullstendig feil valg hvis man har kommet for å oppleve Romsdalseggen.

Det ”riktige” veivalget bryter av mot venstre og opp en betydelig brattere li hvor man etter nok en halvtimes tid ender opp på kanten og kan se ned i Romsdalen. Dette er rutevalget for Romsdalseggen Normal. Det finnes også en variant som kalles Romsdalseggen Extreme, men denne vil for min del kreve guide og antagelig sikring med tau. 

Vel oppe på eggen kan man velge å gå mot sør og ta med seg Blånebba. Det gjorde Torbjørn og jeg, og selv om det blir en omvei å gå fram og tilbake til Blånebba så er det absolutt verdt umaken. Blånebba (1320 moh) er plassert midt i smørøyet: Vengetindene mot nord, Olaskarstind og Romsdalshorn mot øst og Trollveggen mot sør. Og snur man seg mot vest så strekker Romsdalseggen seg 8,5 km helt ned til Åndalsnes.
Torbjørn på Blånebba med Vengetindene, Olaskarstind og Romsdalshorn i bakgrunnen.
Torgeir på Blånebba med Trolltindene i bakgrunnen.
Vel nede fra Blånebba igjen så skiltes Torbjørn og jeg. Torbjørn forsvant ned den veien vi kom opp og skulle kjøre bilen til Åndalsnes. Selv tok jeg på meg GoPro’en på hodet og begynte å småløpe Romsdalseggen for å se om jeg kunne komme ned til Åndalsnes før Torbjørn kom med bilen.

Første delen av eggen er relativt luftig og går nedover til ca 1100 moh, men snur fort til motbakke opp mot rutas høyeste punkt, 1216 moh på toppen av Mjølvafjellet (Aakesfjellet hvis du er oppvokst på Aak J). Eggen opp til Mjølvafjellet er nok den luftigste biten av turen, og jeg har lagt ut en liten video på drøye 3 minutter som viser hvordan dette arter seg.

Det ligger en stor varde rett over Aak, og her skulle det vært ei bok å skrive seg inn i. Akkurat da jeg var innom var det null niks bok. Derimot kom jeg til en ny varde ti minutter senere, og der var det bok. Resten av turen er for det meste nedover, først via Mjølvaskaret og så etter hvert ned til Nesaksla. Ingen av disse partiene er spesielt bratte, men de 2 kilometerne ned fra Nesaksla har i gjennomsnitt over 30% stigning (det vil si fall), så her gjelder det å være forsiktig. 

Da jeg tok meg ned fra Nesaksla denne dagen var det begynt å komme på plass steintrapper på de bratteste og mest ulendte stedene, og nede på Andersmyra var fire innleide sherpaer i gang med bygging av mer trapp. Slik jeg har forstått det skal det bli mange trappetrinn og flott tursti opp fra Åndalsnes til Nesaksla før året er omme. Flott tiltak!

Vel én time tok turen fra Torbjørn og jeg skilte lag og til jeg var nede på Åndalsnes. Dermed ble det en halvtime å vente på Torbjørn og bilen. En halvtime som gikk med til å pleie slitne føtter og spise opp restene av nødproviant. Romsdalseggen vil nok stå på de fleste ”topp 10” lister over turforslag i Norge. Ta turen, så forstår du hvorfor.


PS: Turen oppgis til 7 timer av DNT, men det synes jeg er å ta i. Selv vil jeg anslå at 4-5 timer er mer enn nok for å kunne gå turen uten å stresse. Når det etter sigende skal arrangeres konkurranse med løp over Romsdalseggen forventer jeg tider godt ned mot en time på de aller beste. Men de rekker neppe å nyte utsikten særlig godt! J

Linker:

tirsdag 9. juli 2013

Kongen

Hvis du har kjørt den fantastiske bilveien opp Trollstigen så har du sannsynligvis, med mindre tåke og lavt skydekke har kranglet det til, sett de flotte fjelltoppene som omkranser Isterdalen. På sørvestsida av vegen ligger Bispen, Kongen og Dronninga på rekke og rad og venter på ivrige fjellfolk som vil til topps. På første dag av årets fjellfestival var værgudene virkelig på vår side, og vi hadde sett oss ut Kongen som mål.


Kongen er den høyeste av de tre toppene med sine 1614 meter. Den er også en av de sju toppene du må samle for å kunne kalle deg ”Fjellkonge” eller ”Fjelldronning” i regi av Norsk Fjellfestival.

Bilen parkeres noen hundre meter ovenfor det flotte nye turistanlegget på toppen av Trollstigen. Der starter en merket sti opp mot Bispevatnet. Lia er ikke så alt for bratt, og etter en halvtime vil de fleste nå Bispevatnet. Brua over elva/bekken som renner ut av Bispevatnet tålte ikke isen og vårløysinga, så her må man i år pent finne seg i å hoppe eller vasse over.

Stien går videre i ura langs Bispevatnet og svinger etter hvert opp til bandet mellom Bispen og Kongen.

 Turen går langs Bispevatnet. Her er Heidi og jeg på tur ned. Bispen ligger oppe til høyre (ikke på bildet).



Fin utsikt over Bispevatnet.
Når man kommer opp ura fra Bispevatnet må man gjøre et veivalg: Skal man på Bispen holder man til høyre og skal man på Kongen, som oss, så fortsetter man så og si rett fram og begynner på eggen som leder opp til Kongen. På det første bildet i dette innlegget sees eggen fra himmelsjå nede i høyre hjørne og på skrå opp til ”innsteget” omtrent 200 høydemeter under toppen av Kongen.

Eggen mellom Bispen og Kongen sett fra innsteget på Kongen og i retning Bispen. Bispen rager stolt og selvstendig over Bispevatnet som sees ned til høyre på bildet og Trollstigen som så vidt skimtes nede i Isterdalen til venstre. 

Innsteget
video


Fra innsteget fortsetter man oppover til høyre (nordover) mot toppen i litt ulendt fjell. Her er det litt klyving, og vi havnet for langt til venstre og måtte korrigere kursen for å komme inn på hovedruta igjen. Men det er mange veier til rom, og det er mulig å følge mange ruter opp til toppen her. 

Turen til Kongen er litt luftig og krevende både i selve innsteget og i enkelte partier opp mot toppen, men jeg kan ikke se for meg at noen vil ha problemer med å ta seg fram med mindre de lider av utpreget høydeskrekk.

Siste biten i litt ulendt fjell med noe klyving.
Som vanlig er belønningen raus i form av flott utsikt når man når toppen. Fra Kongen ser man ned på Isterdalen, Trollstigen, Bispen og Dronninga, samt "baksiden" av Trolltindene og ellers det som er av Romsdalsalpene. 

Husk å ta bilde av deg selv på toppen da, i tilfelle du har ambisjon om å bli Fjellkonge eller Fjelldronning J
På toppen av Kongen foran den lille steinbua som står der.
Det er også fullt mulig å gå fra Kongen og videre til Dronninga, men her må man være både litt lokalkjent og muligens ha med et tau for å sikre seg på de luftigste partiene ned fra Kongen. Man må nemlig ganske langt ned før man går opp til Dronninga igjen. Vi ombestemte oss under veis, og gikk til slutt samme vei tilbake som vi hadde kommet opp til Kongen.

En tur til Bispen anslår jeg til 3-4 timer, mens Kongen nok tar 4-6 timer alt etter form og tempo. Alt er imidlertid innen rekkevidde på en dag. 

Er man ekstra heldig kan man sitte på bandet mellom  Bispen og Kongen og se basehoppere kaste seg ut fra Bispen. Eventuelt kan en stille seg opp i Bispesvingen i Trollstigen og vente på at hopperne suser forbi på tur ned. Sprøtt! Selv er jeg mer enn fornøyd med å ta turen til fots både opp og ned!


Høydeprofil fra Trollstigen og til toppen av Kongen, ca. 4,6 km


Norsk Fjellfestival i Rauma

For 15. gang inviterer Romsdalingene til Norsk Fjellfestival i Rauma 7.-14. juli. Utgangspunktet er Åndalsnes, men turer og arrangementer foregår over hele Rauma og tilgrensende kommuner. Alle som har vært på disse kanter kan vel forstå at dette er et godt utgangspunkt for en fjellfestival. 

I starten var nok mange usikre på hva man kunne få ut av en festival der hovedpoenget var å gå turer i fjellet. Turer kan man jo gå når som helst uten at det var behov for en festival av den grunn. I dag er Norsk Fjellfestival godt etablert med en rekke kulturarrangementer i tillegg til guidede turer og kursaktiviteter. Vel verdt et besøk, både for å delta i festivalaktivitetene og for generelt å få med seg flotte fjellturer. 

Jeg er en av mange som trives fantastisk godt i Romsdalen. Nå er jeg riktig nok giftet inn i en særs hyggelig Romsdalsfamilie, men like viktig er det nok at Romsdalen alltid byr på naturopplevelser og flotte turer tilpasset vær, form og personlige ambisjoner. 

Her er det alt fra barnevennlige turer til krevende alpine aktiviteter. Man kan finne alle vanskelighetsgrader enten man ønsker å gå, løpe, sykle, padle, klatre eller hoppe fra stupbratte klipper med fallskjerm på ryggen. Til og med bilturene er spektakulære her med Trollstigen som rosinen i pølsa. 

I år som mange tidligere år er jeg sammen med familen på besøk i Romsdalen samtidig som fjellfestivalen går av stabelen. Vi er nok ikke blant de største brukerne av arrangementer og  tilrettelagte turer med førere og guider. Men det skyldes først og fremst at vi har tilgang på den lokalkunnskapen som trengs i de fleste tilfellene.

I de neste blogginnleggene legger jeg ut noen turbeskrivelser fra Romsdalen – til informasjon og inspirasjon!



Lenker:

tirsdag 2. juli 2013

Meråker Mountain Challenge 2013 - min tur

Plopp, slurp. Lyden av en fot som forsvinner til knes i myra. Ikke for første gang, og sikkert ikke siste i løpet av denne turen. Men hva var det? Antydning til gnagsår? En kvist i skoa som skal stikke og plage meg resten av turen? Og fortsatt 60 kilometer igjen!

Dette var tanker som meldte seg halvannen time etter at starten hadde gått for MMC 2013. Etter tre timer var jeg betydelig redusert og langt fra optimist. Ytterligere to timer senere ville de fleste delene av kroppen min helst være et helt annet sted enn midt inne i Meråkers fjellheim. Men da var det like langt fram som tilbake, og ikke noe alternativ å snu. Som om det i det hele tatt ville ha falt meg inn. For tross alt; sola skinte, naturen var fantastisk - og dette var gøy! Så kom regnet. Så kom tordenværet. Så kom tåka.

Meråker Mountain Challenge - MMC blant venner - går under betegnelsen "vandrerløp". Det er en konkurranse for de som vil ta seg så raskt som mulig over 70 kilometer med fjell og myr og under veis passere 9 av de 26 tusenmeterstoppene som ligger i Meråker kommune. Løpet har en ekstremvariant for de virkelige ultragærningene hvor man fortsetter over de resterende 17 toppene. "Normaldistansen" er også åpen for spreke mosjonister som starter 4 timer før konkurranseløperne og hvor det er helt akseptert å overnatte under veis.

Etter å ha trent litt mer enn gjennomsnittet de siste 3-4 åra var jeg i fjor inne på tanken om å melde meg på MMC - en nyskaping som da ble arrangert for andre gang. Men på grunn av begrensninger i deltakerantallet - max 25 fikk stille til start - så kom jeg aldri lenger enn ventelista. Like greit antagelig, for været var visst ufyselig i 2012. I år var imidlertid både værmeldingen og deltakerantallet på min side, og jeg benyttet et sinnsvakt øyeblikk i lunsjen på fredag til å melde meg på løpet med start på lørdag klokka tolv. 24 timers forberedelse måtte  holde.

Jeg ankom Teveltunet sent fredag kveld og ble tatt imot i "base camp" og forsynt med matpakke og instruksjoner. Sov godt i siste ledige rom på Teveltunet Fjellstue og våknet til frokost neste dag. For en amatør som aldri hadde løpt mer enn 30 kilometer i ett strekk før så var det viktig å søke råd og informasjon blant øvrige deltakere. Mange fra kretslaget på ski - trent av Hallgeir Lundemo - var til stede, og noen skulle også delta i løpet. "Det er viktig å spise en stor og god frokost" var rådet fra den kanten. Det hjalp meg lite. Jeg klarer bare ikke å spise mengder med mat tidlig om morgenen.

Bjørn Tore Taranger
Da var det mer å hente hos Bjørn Tore Taranger. Ultraløpkongen var ikke helt på sitt favorittunderlag forstod jeg, men rådene var likevel nyttige: "Gå i motbakkene", "spis og drikk hele tiden" og "sørg for at du aldri fryser" kom på forståelig Bergens-dialekt og hørtes veldig fornuftig ut. Jeg fikk også tips om bruk av kompresjonsstrømper, men det får jeg komme tilbake til i et senere blogginnlegg hvor vi tar for oss utstyr.

Hallgeir Lundemo
Hallgeir Lundemo himself var reisepartner i båten over til Guddingsvika, og hans råd var "fukt skolissene før du knyter dem - ellers går de opp", og "dette blir rått!". Sistnevnte ikke så mye et råd, men mer et uttrykk for Hallgeirs sinnsstemning. Han virket så veltrimma og gira at jeg tror han hadde løpt på vannet hvis båten ikke hadde kommet for å hente oss!

Vel framme ved starten i Guddingsvika var det et mindre antall løpere i ulik alder og status som stilte til start. Anslagsvis 10-12 stykker stod på startstreken, hvorav Taranger og Lundemo var de to største profilene som skulle løpe ekstremvarianten, mens Slethaug og Maske ble holdt for å være de sterkeste i forhold til normaldistansen  med målgang på Teveltunet.

Selv følte jeg meg i godt lag med sambygding Paul Håkon Almås. Paul, som i likhet med meg fant ut at sofaen var et dårlig sted å tilbringe middelalderen og i stedet begynte å trene og delta i alskens konkurranser midt i 40-åra. For øvrig var det en del ungdommer på startstreken. Og en enslig dame: Tonje Nilssen fra skikretslaget til Hallgeir. Hvis hun fullførte ville hun vinne både spurtpris og førstepremie, så der var nok motivasjonen på topp.

Nøyaktig klokka tolv gikk startskuddet. Rett opp lia mot Hermannsnasa bar det. En knapp time senere var toppen besteget for min del - gode ti minutter før stipulert skjema. Så var det bare å ta fatt på løpets lengste transportstrekke: 21 kilometer i myr og via Kråkfjellet - en topp som for øvrig ikke "teller". Delvis fordi løypa ikke går via selve toppen, men hovedsaklig fordi toppen uansett ikke er over 1000 meter og dermed altså ikke er verdt å besøke slik jeg tolker filosofien til dette løpet.

Her sees topp nummer 2 og 3 på turen. 
Storsjøhøgda til venstre og Kjølhaugen til høyre

Det var altså på dette transportstrekket at de første negative tankene meldte seg. Ikke for det - lenge var de eneste bekymringene mine at sola kunne gjøre meg solbrent, samt at jeg hadde lagt igjen bilnøklene mine i bussen på vei til start.

Heldigvis satt det en gjeng på Kråkfjellet med drikke og Bixit-kjeks og oppmuntrende ord om at "nå er du halveis på turen til neste topp". Det viste seg å være noe optimistisk anslått. For det første var den andre "halvdelen" lenger enn den første, men viktigere: Der man i første halvdel løp 400 meter nedover skulle man nå 400 meter oppover. Det er forskjell det. Og nå hadde jeg i tillegg rusk og rask i skoa og mistanken om gryende gnagsår å tenke på - bare avbrutt av  bekymring for tapte nøkler og solbrent skalle.

Etter knappe 4 timer ble jeg så møtt av et surrealistisk skilt: "Spurtpris 1500 meter"! Om jeg vurderte å spurte? Ja, faktisk. For bak meg kom det en konkurrent som konstant hadde ligget 5-6 minutter bak, men som nå var i ferd med å ta meg igjen.


1500 meter senere nådde jeg på toppen av Storsjøhøgda et lite minutt før Tonje Nilssen kom inn som vinner av kvinnenes spurtpris. Vi slo lag nedover bakken igjen, men i oppoverbakkene viste Tonje seg som den sterkeste. Imidlertid tok jeg henne igjen i nedoverbakkene, og derfor løp vi forbi hverandre en 5-6 ganger i løpet av de neste 3-4 timene. Men vi løp også mye sammen, og det må jeg si var veldig motiverende. For i denne fasen av løpet nådde kroppen et slags bunnpunkt. Etterpå ble det på et vis ikke så mye verre. Det gikk kanskje saktere og saktere, og spesielt i oppoverbakkene, men nå ble det mer en konstant mental utfordring. Terrenget gjorde det ikke lettere. Opp og ned i fjellterreng ispedd ei og annen myr. Flott natur, men ikke veldig løpsvennlig. Og enda var det langt til mål...

Etter fem timer begynte det å regne. Bare litt lett yr og duskregn til å begynne med, så det var ikke spesielt plagsomt. Så begynte det å tordne rett øst for oss. Det kan da ikke være lurt å fly på fjelltopper i tordenvær! Men heldigvis gled de truende skyende riktig vei, og etter hvert ble det stort sett slutt på regnet igjen. Det lysnet, og etter ca åtte timer kom jeg opp på Blåberga som var siste fjelltoppen før Angeltjønnhytta. På hytta visste jeg at det ventet lapskaus og husrom hvor man kunne få både mental og fysisk restitusjon hvis det var behov for det. Og det var det.

Jeg spurte karen på toppen av Blåberga hvor langt han mente det var til Angeltjønnhytta. "Nei det kunne ikke være langt" mente han, "du ser jo vatnet der nede, og der ligger hytta. 3 kilometer kanskje?". Dermed satte jeg av gårde med godt mot og en teori om at hytta bare var 15-20 minutter unna. Etter 20 minutter passerte jeg Tonje. Etter 40 minutter begynte jeg å lure på om bakken aldri skulle ta slutt. Og etter en time måtte jeg fram med kartet. Jeg skal ikke være for skråsikker, men distansen Blåberga - Angeltjønnhytta må i alle fall være 10 kilometer. Stol aldri på en forfrossen funksjonær på toppen av et fjell!

I hytta ble det imidlertid lapskaus, og forsikringer om at de resterende 25 kilometer ville gå på tre tiimer. Klok av skade la jeg inn sikkerhetsmargin og beregnet nærmere fire timer. Dermed ble målsettingen nå justert til å komme i mål på under 13 timer. Den målsettingen holdt bare i en halvtime, for på vei opp til Midtiklumpen kom tåka sigende. Derfra og inn ble det leiting etter løypemerker og deltakere i turklassen som tok det meste av tida.

Drøye fem timer tok det siste strekket, men det var mindre viktig. Under veis plukket vi opp et par turgåere som hadde kommet vekk fra løypemerkingen, hvorav den ene hadde lagt av gårde i shorts og tynn trøye uten ekstra klær. Jeg tror aldri overtrekksbuksa mi og ullgenseren min har vært så velkomne noen gang!

Vel nede på Teveltunet ventet målsnøret, spesieltfor Tonje som gikk i mål som vinner av dameklassen. Selv følte jeg meg som en vinner i min egen private klasse. Jeg hadde gjennomført med stil, og kroppen var slett ikke ødelagt på noe vis. Jeg fikk dusjet og byttet om, og bilturen hjem gikk også greit. Halv fem på morgenkvisten kunne jeg krype under dyna til kona og sovne mens tusenvis av orange prikker danset foran øynene mine: Det var den fantastiske løypemerkinga til Hallgeir & co som hadde brent seg fast på netthinna.

Vi sees i Meråkerfjella neste sommer!

Fakta Meråker Mountain Challenge
Lengde De lærde strides, men et sted rundt 63-64 km ser ut til å stemme
Høydemeter Ulike målinger varierer mellom 4000 og 4500 høydemeter
Deltakere Max 25
Arrangert 3 ganger, første gang 2011
Hjemmeside Meråker Mountain Challenge (Meråker til topps)
Andre linker Artikkel i kondis.no