tirsdag 2. juli 2013

Meråker Mountain Challenge 2013 - min tur

Plopp, slurp. Lyden av en fot som forsvinner til knes i myra. Ikke for første gang, og sikkert ikke siste i løpet av denne turen. Men hva var det? Antydning til gnagsår? En kvist i skoa som skal stikke og plage meg resten av turen? Og fortsatt 60 kilometer igjen!

Dette var tanker som meldte seg halvannen time etter at starten hadde gått for MMC 2013. Etter tre timer var jeg betydelig redusert og langt fra optimist. Ytterligere to timer senere ville de fleste delene av kroppen min helst være et helt annet sted enn midt inne i Meråkers fjellheim. Men da var det like langt fram som tilbake, og ikke noe alternativ å snu. Som om det i det hele tatt ville ha falt meg inn. For tross alt; sola skinte, naturen var fantastisk - og dette var gøy! Så kom regnet. Så kom tordenværet. Så kom tåka.

Meråker Mountain Challenge - MMC blant venner - går under betegnelsen "vandrerløp". Det er en konkurranse for de som vil ta seg så raskt som mulig over 70 kilometer med fjell og myr og under veis passere 9 av de 26 tusenmeterstoppene som ligger i Meråker kommune. Løpet har en ekstremvariant for de virkelige ultragærningene hvor man fortsetter over de resterende 17 toppene. "Normaldistansen" er også åpen for spreke mosjonister som starter 4 timer før konkurranseløperne og hvor det er helt akseptert å overnatte under veis.

Etter å ha trent litt mer enn gjennomsnittet de siste 3-4 åra var jeg i fjor inne på tanken om å melde meg på MMC - en nyskaping som da ble arrangert for andre gang. Men på grunn av begrensninger i deltakerantallet - max 25 fikk stille til start - så kom jeg aldri lenger enn ventelista. Like greit antagelig, for været var visst ufyselig i 2012. I år var imidlertid både værmeldingen og deltakerantallet på min side, og jeg benyttet et sinnsvakt øyeblikk i lunsjen på fredag til å melde meg på løpet med start på lørdag klokka tolv. 24 timers forberedelse måtte  holde.

Jeg ankom Teveltunet sent fredag kveld og ble tatt imot i "base camp" og forsynt med matpakke og instruksjoner. Sov godt i siste ledige rom på Teveltunet Fjellstue og våknet til frokost neste dag. For en amatør som aldri hadde løpt mer enn 30 kilometer i ett strekk før så var det viktig å søke råd og informasjon blant øvrige deltakere. Mange fra kretslaget på ski - trent av Hallgeir Lundemo - var til stede, og noen skulle også delta i løpet. "Det er viktig å spise en stor og god frokost" var rådet fra den kanten. Det hjalp meg lite. Jeg klarer bare ikke å spise mengder med mat tidlig om morgenen.

Bjørn Tore Taranger
Da var det mer å hente hos Bjørn Tore Taranger. Ultraløpkongen var ikke helt på sitt favorittunderlag forstod jeg, men rådene var likevel nyttige: "Gå i motbakkene", "spis og drikk hele tiden" og "sørg for at du aldri fryser" kom på forståelig Bergens-dialekt og hørtes veldig fornuftig ut. Jeg fikk også tips om bruk av kompresjonsstrømper, men det får jeg komme tilbake til i et senere blogginnlegg hvor vi tar for oss utstyr.

Hallgeir Lundemo
Hallgeir Lundemo himself var reisepartner i båten over til Guddingsvika, og hans råd var "fukt skolissene før du knyter dem - ellers går de opp", og "dette blir rått!". Sistnevnte ikke så mye et råd, men mer et uttrykk for Hallgeirs sinnsstemning. Han virket så veltrimma og gira at jeg tror han hadde løpt på vannet hvis båten ikke hadde kommet for å hente oss!

Vel framme ved starten i Guddingsvika var det et mindre antall løpere i ulik alder og status som stilte til start. Anslagsvis 10-12 stykker stod på startstreken, hvorav Taranger og Lundemo var de to største profilene som skulle løpe ekstremvarianten, mens Slethaug og Maske ble holdt for å være de sterkeste i forhold til normaldistansen  med målgang på Teveltunet.

Selv følte jeg meg i godt lag med sambygding Paul Håkon Almås. Paul, som i likhet med meg fant ut at sofaen var et dårlig sted å tilbringe middelalderen og i stedet begynte å trene og delta i alskens konkurranser midt i 40-åra. For øvrig var det en del ungdommer på startstreken. Og en enslig dame: Tonje Nilssen fra skikretslaget til Hallgeir. Hvis hun fullførte ville hun vinne både spurtpris og førstepremie, så der var nok motivasjonen på topp.

Nøyaktig klokka tolv gikk startskuddet. Rett opp lia mot Hermannsnasa bar det. En knapp time senere var toppen besteget for min del - gode ti minutter før stipulert skjema. Så var det bare å ta fatt på løpets lengste transportstrekke: 21 kilometer i myr og via Kråkfjellet - en topp som for øvrig ikke "teller". Delvis fordi løypa ikke går via selve toppen, men hovedsaklig fordi toppen uansett ikke er over 1000 meter og dermed altså ikke er verdt å besøke slik jeg tolker filosofien til dette løpet.

Her sees topp nummer 2 og 3 på turen. 
Storsjøhøgda til venstre og Kjølhaugen til høyre

Det var altså på dette transportstrekket at de første negative tankene meldte seg. Ikke for det - lenge var de eneste bekymringene mine at sola kunne gjøre meg solbrent, samt at jeg hadde lagt igjen bilnøklene mine i bussen på vei til start.

Heldigvis satt det en gjeng på Kråkfjellet med drikke og Bixit-kjeks og oppmuntrende ord om at "nå er du halveis på turen til neste topp". Det viste seg å være noe optimistisk anslått. For det første var den andre "halvdelen" lenger enn den første, men viktigere: Der man i første halvdel løp 400 meter nedover skulle man nå 400 meter oppover. Det er forskjell det. Og nå hadde jeg i tillegg rusk og rask i skoa og mistanken om gryende gnagsår å tenke på - bare avbrutt av  bekymring for tapte nøkler og solbrent skalle.

Etter knappe 4 timer ble jeg så møtt av et surrealistisk skilt: "Spurtpris 1500 meter"! Om jeg vurderte å spurte? Ja, faktisk. For bak meg kom det en konkurrent som konstant hadde ligget 5-6 minutter bak, men som nå var i ferd med å ta meg igjen.


1500 meter senere nådde jeg på toppen av Storsjøhøgda et lite minutt før Tonje Nilssen kom inn som vinner av kvinnenes spurtpris. Vi slo lag nedover bakken igjen, men i oppoverbakkene viste Tonje seg som den sterkeste. Imidlertid tok jeg henne igjen i nedoverbakkene, og derfor løp vi forbi hverandre en 5-6 ganger i løpet av de neste 3-4 timene. Men vi løp også mye sammen, og det må jeg si var veldig motiverende. For i denne fasen av løpet nådde kroppen et slags bunnpunkt. Etterpå ble det på et vis ikke så mye verre. Det gikk kanskje saktere og saktere, og spesielt i oppoverbakkene, men nå ble det mer en konstant mental utfordring. Terrenget gjorde det ikke lettere. Opp og ned i fjellterreng ispedd ei og annen myr. Flott natur, men ikke veldig løpsvennlig. Og enda var det langt til mål...

Etter fem timer begynte det å regne. Bare litt lett yr og duskregn til å begynne med, så det var ikke spesielt plagsomt. Så begynte det å tordne rett øst for oss. Det kan da ikke være lurt å fly på fjelltopper i tordenvær! Men heldigvis gled de truende skyende riktig vei, og etter hvert ble det stort sett slutt på regnet igjen. Det lysnet, og etter ca åtte timer kom jeg opp på Blåberga som var siste fjelltoppen før Angeltjønnhytta. På hytta visste jeg at det ventet lapskaus og husrom hvor man kunne få både mental og fysisk restitusjon hvis det var behov for det. Og det var det.

Jeg spurte karen på toppen av Blåberga hvor langt han mente det var til Angeltjønnhytta. "Nei det kunne ikke være langt" mente han, "du ser jo vatnet der nede, og der ligger hytta. 3 kilometer kanskje?". Dermed satte jeg av gårde med godt mot og en teori om at hytta bare var 15-20 minutter unna. Etter 20 minutter passerte jeg Tonje. Etter 40 minutter begynte jeg å lure på om bakken aldri skulle ta slutt. Og etter en time måtte jeg fram med kartet. Jeg skal ikke være for skråsikker, men distansen Blåberga - Angeltjønnhytta må i alle fall være 10 kilometer. Stol aldri på en forfrossen funksjonær på toppen av et fjell!

I hytta ble det imidlertid lapskaus, og forsikringer om at de resterende 25 kilometer ville gå på tre tiimer. Klok av skade la jeg inn sikkerhetsmargin og beregnet nærmere fire timer. Dermed ble målsettingen nå justert til å komme i mål på under 13 timer. Den målsettingen holdt bare i en halvtime, for på vei opp til Midtiklumpen kom tåka sigende. Derfra og inn ble det leiting etter løypemerker og deltakere i turklassen som tok det meste av tida.

Drøye fem timer tok det siste strekket, men det var mindre viktig. Under veis plukket vi opp et par turgåere som hadde kommet vekk fra løypemerkingen, hvorav den ene hadde lagt av gårde i shorts og tynn trøye uten ekstra klær. Jeg tror aldri overtrekksbuksa mi og ullgenseren min har vært så velkomne noen gang!

Vel nede på Teveltunet ventet målsnøret, spesieltfor Tonje som gikk i mål som vinner av dameklassen. Selv følte jeg meg som en vinner i min egen private klasse. Jeg hadde gjennomført med stil, og kroppen var slett ikke ødelagt på noe vis. Jeg fikk dusjet og byttet om, og bilturen hjem gikk også greit. Halv fem på morgenkvisten kunne jeg krype under dyna til kona og sovne mens tusenvis av orange prikker danset foran øynene mine: Det var den fantastiske løypemerkinga til Hallgeir & co som hadde brent seg fast på netthinna.

Vi sees i Meråkerfjella neste sommer!

Fakta Meråker Mountain Challenge
Lengde De lærde strides, men et sted rundt 63-64 km ser ut til å stemme
Høydemeter Ulike målinger varierer mellom 4000 og 4500 høydemeter
Deltakere Max 25
Arrangert 3 ganger, første gang 2011
Hjemmeside Meråker Mountain Challenge (Meråker til topps)
Andre linker Artikkel i kondis.no