lørdag 19. oktober 2013

Lessons Learned from My First Marathon

I'm just back from Italy where I ran the Lake Garda Marathon and spent the best of a week on vacation in what must be one of the most beautiful places in the world. Here’s what I learned from running my first full marathon: Don’t try to predict your time in advance. There is only one way to find out how fast you can run a marathon, and that is to actually run it! 


Those of you who read my previous blog entry have seen my feeble efforts to predict the finish time for my first marathon. At the end of those calculations I ended up with a goal of running under 3 hours 15 minutes. Two weeks before the race I did a 27 km trial run, and decided I could not possibly keep the necessary pace. So I dropped my goal to 3:20 – not much, but 10 seconds per km is significant enough.

On race day I felt good. The conditions looked perfect with 15 degrees Celsius, overcast and very little wind, and the course seemed inviting with its flat profile. Lake Garda Marathon was looking to be a perfect place to run my first marathon. Nice scenery and not to “professional” with less than 500 runners entering the marathon distance, mostly Italians but also a few from other countries including 4-5 from Norway.

The start gun fired a couple of minutes behind schedule, and I found a good back to follow; a sturdy guy from Vicenza Runners as far as I could read from his T-shirt. The first 7-8 km went amazingly fast and easy. I was at a 4:20 pace, indicating a finish marginally over 3 hours!

Then the course turned back on itself, and it became obvious that we had started with a tail wind which now had picked up and now became a really nasty head wind. I had no one close behind, so I decided it was important to keep the back of my Vicensa comrade. The problem was that this guy didn’t seem to notice that the wind made any difference. He kept on going in the 4:20 pace, and my pulse inexorably went from pretty OK, to strained, to critically high.

At 14 km I decided I had to change tactics. I had covered a third of the marathon in 4:20 pace, and my brain was beginning to pick up the message that my body was shouting at me; this was much faster than I could sustain. I tried to fall back and find someone at a 4:45 pace, but only partly succeeded. Of course, at this point I was running among the best 10% of the pack, and no one was interested in a lousy 4:45 tempo...

I clocked 1 hour 33 minutes at half point, 21 km. That was only 6 minutes behind my personal best for a half. No celebration though: I was slowly realizing that it was going to be a challenge to even finish this race.

I set my mind on keeping a decent pace up until 28 km. That would mark two thirds of the race completed. My pace started to oscillate between 4:45 and almost 6 minutes when allowing a bio break. I passed 28 and made it through 30 k before I really met The Wall. Much can be said about The Wall. I have no doubt it was a great concert experience, but there is nothing great about it's marathon name brother. With 12 km to go, I was seriously questioning if I could finish the race however much I wanted to. 

At 33 km I needed to walk for the first time. At 38 km I was fighting to keep around 7-8 minues per km, and everything was going the wrong way. At the 38 km mark I as number 99, and when I finally finished it was as number 129. I only found some last reserves for the final leg thanks to the 41 km mark being misplaced – probably it was at 40.6 km – fooling me into thinking I was nearly done.

My finish time was 3 hours 35 minutes. If you think you can do better even if you have never run a marathon before then please give it a try...

I think a sub 3:30 marathon would have been quite achievable if I had run a slower on the first half. But I don’t think my calculated 3:15 or better was really realistic. I haven't run very much on hard, flat surfaces. I think terrain and fell running is much less injury prone. Not to mention much more fun. My legs are still hurting one week after the asphalt experience in Lake Garda. And I have already said those same words that have been uttered by so many before: I will never, never ever again run a full marathon again. But let me add, at least not on flat asphalt!

torsdag 8. august 2013

How do I predict my marathon time?

I have a brother in law who is every bit as crazy as me when it comes to running. He is aiming to get a few more marathons under his belt before he retires, and he has begun to combine holidays abroad with running events: Provence Luberone Marathon, Prague Marathon and now he has signed up for his second Lake Garda Marathon in October. A few family members will join as support team (really just enjoying the holiday), but I decided to join him in the race as well.

This will be my first marathon, and although I ran my first mountain ultra race earlier this year it will be totally different to do 42k on asphalt. That aside, I have started to think about what kind of race time I should target.
There are a couple of race time calculators that let you estimate your race time based on another race time you have done for a different distance. I did my first real half marathon last year and was very pleased with my time: 1:28:29. Based on this RW’s race calculator (which more precisely should be called Pete Riegel’s race calculator since it is based on a formula by Pete Riegel) predicts that I should be able to do a marathon in 3:04:29. The Mackmillan running calculator is a bit more pessimistic (or realistic?) and predicts 3:06:13. Then I found another method called the Yasso 800’s. I went to my local track and ran 10 x 800 meter intervals as fast as I could. My worst 800 meter time was 2 minutes 56 seconds. According to the Yasso 800 theory this should indicate that I’m capable of running a marathon at 2 hours and 56 minutes: Just convert minutes to hours and seconds to minutes. According to Coach Jeff at RunnersConnect you should add approximately 5 minutes to this time, giving me a prediction of a 3:02:00 marathon – still a fairly optimistic estimate. (By the way, I include a blog reply that I posted on Coach Jeff’s article at RunnersConnect below).

I suspect that my biggest problem will be the unfamiliar hammering from running on asphalt. I’m not going to do any training on hard surface in advance, and I will quit the race if I start to feel serious pain in a knee or a hip. I’m not going to ruin myself on this event!  Apart from that, stamina should not be a problem based on my experience form the mountain ultra race. My personal estimate, based on my gut feeling, is that I could be able to run at best a 4:30/km pace, resulting in approximately 3:10:00 as my marathon finish time. Allowing for some unforseen problems and delays and the fact that it is my first marathon, I have decided to set a target for 3:15:00. Now it remains to see who has the best predictive powers; Pete Riegel, Mackmillan, Bart Yasso, Coach Jeff… or me!

---o---


Hi Jeff, thanks for an interesting article!
Your link seems to have 'expired' and I'm not able to find any (original) source saying that  Yasso 800's primary function is to act as a predictor for your marathon time. In what I believe must be the original article, dated 28 September 2001, Bart Yasso is quoted as saying;  "I've been doing this particular workout for about 15 years, and it always seems to work for me. If I can get my 800s down to 2 minutes 50 seconds, I'm in 2:50 marathon shape. If I can get down to 2:40, I can run a 2:40 marathon. I'm shooting for a 2:37 marathon right now, so I'm running my 800s in 2:37."  The article then goes on to describe the Yasso 800's as a work out method aimed at getting you up to speed for your target marathon pace.

I want to comment on the discussion about correlation as this is a difficult concept with some common misconceptions. First of all, the lemons/road accidents example is not relevant. It's a "fun fact" example of correlation without any causality - a coincident. You will easily be able to find such coincidental correlations between data sets if you have access to a lot of data sets and carefully select the variables and limit the data intervals you look at. The Yasso 800s and marathon finish times obviously have a correlation with some sort of causality involved, and it's not coincidental. If the best approximation is a factor of 60 (converting minutes to hours and seconds to minutes) is another story. And I haven't found any scientific research about just how strong the correlation is, but I'm sure we can all agree that a certain correlation would be measured if such research was carried out.
From Wikipedia: The conventional dictum that "correlation does not imply causation" means that correlation cannot be used to infer a causal relationship between the variables. This dictum should not be taken to mean that correlations cannot indicate the potential existence of causal relations.

However, the causes underlying the correlation, if any, may be of several different types - six to be precise (Jaccard, J., & Turrisi, R. (2003). Interaction Effects in Multiple Regression). In the case of Yasso 800s and marathon times I suspect we experience what is called a spurious relationship: "A spurious relationship is one in which X and Y are related, but only because of a common cause, Z.  There is no formal causal link between X and Y."  What is the Z in this case? VO2max, running efficiency, max speed, endurance etc. - such parameters will all influence both the Yasso 800 and the marathon time. Even if VO2max is more important for the Yasso 800 than for the marathon time (I take your word for that!), it will probably have some effect also on your ability to run a marathon. Similarly, your stamina is important for your ability to finish 10x800 meters even if it is more important during the marathon.
So to summarize, I believe there is no formal causality between Yasso 800 and marathon times, but there is probably a spurious relationship based on the effect from common physical parameters as VO2max, running efficiency, stamina etc. How strong the correlation is will require some formal research, and hence the predictive power of the Yasso 800s is, for now, based on somewhat anecdotal evidence. To what extent the Yasso 800 is a good workout strategy in order to improve your marathon time is something I leave for the experts to discuss. If you were my coach Jeff, I would surly listen to you :-)  For what it's worth, I believe modern research shows that interval training (like the Yasso 800s) is a great place to start for untrained beginners. For more experienced long distance runners they could probably still be good for speed training and increasing running economy, but I follow your reasoning that there is probably better ways to achieve this for a marathon runner.

fredag 12. juli 2013

Norafjellet

Norafjellet er en overkommelig og fin dagstur med utgangspunkt fra Sogge/Åndalsnes. Astrid og jeg fikk hyggelig turfølge av Mari og Simen under fjellfestivalen i år, og benyttet en av dagene da været var litt ustabilt. Den yngste (og sannsynligvis sprekeste) i laget fikk skikkelig lårskjelv på tur ned, så turen er absolutt ikke noen walk over! 

Turbok i Orabotn
Vi parkerte ved Soggefjellet og bega oss opp den bratte lia til Orabotn. Der var det kasse med bok, og for de som er ute på en kortere trimtur kan dette sikkert være et greit mål for turen.

Litt over midtveis testet jeg spensten til ære for fotografen
Vi fortsatte imidlertid videre oppover fjellet og var endelig ute av skogen. Det var jevnt bratt, men ingen steder hvor det var luftig og ukomfortabelt for de med høydeskrekk. Skyer og skodde kom og gikk, men etter hvert kom vi så høyt at vi unngikk det meste av gråværet. Det lettet såpass at vi så både over til Romsdalseggen og Romsdalshorn, oppover dalen og ned til Åndalsnes.

Toppen ligger på knappe 1000 meter, men man kan også fortsette videre oppover til Nordre Trolltind. Nordre Trolltind byr antagelig på det aller beste utsiktspunktet inn mot selve Trollveggen. Det foretas en mengde (ulovlige) basehopp i Trollveggen hvert år, og er man heldig får man se gærningene som kaster seg utfor i sine batman-drakter. Det var ikke forhold for basehopp den dagen vi var på Norafjellet, men som bildene viser så har naturen  mer enn nok å by på likevel. Anbefalt tur!

På Norafjellet - Romsdalshorn skimtes i bakgrunnen

Utsikt mot Åndalsnes

Rast med utsikt mot Vengetindene (tv) og Romsdalshorn (th)
På tide å si farvell til Vengetindene for denne gang
I det vi startet nedturen gikk vi oss på en rype med kyllinger. Rypa forsøkte å lokke oss unna, mens kyllingene trykket i lyngen. Tror det var en 6-8 kyllinger. Skjønner ikke at noen kan ha hjerte til å skyte disse søte skapningene :)

Som sagt er det én ting å gå 1000 høydemeter opp, men man skal også gå dem ned igjen. At det kan være en påkjenning fikk Simen merke. Med dirrende lår var det nok godt å komme ned på flatmark igjen en times tid senere. Og Simen hadde til alt overmål avtalt å sykle opp Trollstigen senere på kvelden!

Linker:

onsdag 10. juli 2013

Romsdalseggen med Blånebba

En av de største nyhetene på fjellturfronten i Norge de siste åra er markedsføringen og tilretteleggingen av Romsdalseggen som turmål. Turen er på mange måter både mer spektakulær og lettere tilgjengelig enn Besseggen, som er en naturlig sammenligning. Jeg fikk med meg Torbjørn som turkompis og la turen til Blånebba og Romsdalseggen under årets Fjellfestival.

En utfordring med Romsdalseggen er at startpunktet er forskjellig fra sluttpunktet. Det betyr at man enten trenger skyss, eller man må alliere seg med noen slik at man får fraktet/hentet bilen. Jeg benyttet den siste varianten denne gangen, men jeg har tidligere benyttet meg av tilbudet om buss fra Åndalsnes og opp i Vengedalen der turen starter. Busstilbudet er suverent - sjekk romsdal.com for info om bussavganger (se link nederst i innlegget).

Vengedalen er utgangspunktet for mange flotte fjellturer. Mest kjent er vel Romsdalshorn, men også Store Vengetind, Juratind (Gjuratind) og Olaskarstind er kjente mål herifra. Og ikke minst Litlefjellet som er en grei tur også for relativt små barn med sine knapt 150 høydemeter i forskjell mellom start og mål.

Utgangspunktet for Romsdalseggen er litt lenger ned i Vengedalen, et stykke før man kommer til Vengevatnet og knappe 400 meter over havet. Her er det relativt stor parkeringsplass og godt merket løype helt fra start. Turen går opp lia mot nordvest, og flater ut i en vid dal (Jamnåbotn) hvor man etter en halvtimes tid kommer til et merket stikryss. Veien videre innover dalen utgjør den familievennlige utgaven av Romsdalseggen (Romsdalseggen Familie), og følger du den så kommer du ikke opp på selve eggen før ved Mjølvaskaret. Sikkert en fin tur, men etter min mening fullstendig feil valg hvis man har kommet for å oppleve Romsdalseggen.

Det ”riktige” veivalget bryter av mot venstre og opp en betydelig brattere li hvor man etter nok en halvtimes tid ender opp på kanten og kan se ned i Romsdalen. Dette er rutevalget for Romsdalseggen Normal. Det finnes også en variant som kalles Romsdalseggen Extreme, men denne vil for min del kreve guide og antagelig sikring med tau. 

Vel oppe på eggen kan man velge å gå mot sør og ta med seg Blånebba. Det gjorde Torbjørn og jeg, og selv om det blir en omvei å gå fram og tilbake til Blånebba så er det absolutt verdt umaken. Blånebba (1320 moh) er plassert midt i smørøyet: Vengetindene mot nord, Olaskarstind og Romsdalshorn mot øst og Trollveggen mot sør. Og snur man seg mot vest så strekker Romsdalseggen seg 8,5 km helt ned til Åndalsnes.
Torbjørn på Blånebba med Vengetindene, Olaskarstind og Romsdalshorn i bakgrunnen.
Torgeir på Blånebba med Trolltindene i bakgrunnen.
Vel nede fra Blånebba igjen så skiltes Torbjørn og jeg. Torbjørn forsvant ned den veien vi kom opp og skulle kjøre bilen til Åndalsnes. Selv tok jeg på meg GoPro’en på hodet og begynte å småløpe Romsdalseggen for å se om jeg kunne komme ned til Åndalsnes før Torbjørn kom med bilen.

Første delen av eggen er relativt luftig og går nedover til ca 1100 moh, men snur fort til motbakke opp mot rutas høyeste punkt, 1216 moh på toppen av Mjølvafjellet (Aakesfjellet hvis du er oppvokst på Aak J). Eggen opp til Mjølvafjellet er nok den luftigste biten av turen, og jeg har lagt ut en liten video på drøye 3 minutter som viser hvordan dette arter seg.

Det ligger en stor varde rett over Aak, og her skulle det vært ei bok å skrive seg inn i. Akkurat da jeg var innom var det null niks bok. Derimot kom jeg til en ny varde ti minutter senere, og der var det bok. Resten av turen er for det meste nedover, først via Mjølvaskaret og så etter hvert ned til Nesaksla. Ingen av disse partiene er spesielt bratte, men de 2 kilometerne ned fra Nesaksla har i gjennomsnitt over 30% stigning (det vil si fall), så her gjelder det å være forsiktig. 

Da jeg tok meg ned fra Nesaksla denne dagen var det begynt å komme på plass steintrapper på de bratteste og mest ulendte stedene, og nede på Andersmyra var fire innleide sherpaer i gang med bygging av mer trapp. Slik jeg har forstått det skal det bli mange trappetrinn og flott tursti opp fra Åndalsnes til Nesaksla før året er omme. Flott tiltak!

Vel én time tok turen fra Torbjørn og jeg skilte lag og til jeg var nede på Åndalsnes. Dermed ble det en halvtime å vente på Torbjørn og bilen. En halvtime som gikk med til å pleie slitne føtter og spise opp restene av nødproviant. Romsdalseggen vil nok stå på de fleste ”topp 10” lister over turforslag i Norge. Ta turen, så forstår du hvorfor.


PS: Turen oppgis til 7 timer av DNT, men det synes jeg er å ta i. Selv vil jeg anslå at 4-5 timer er mer enn nok for å kunne gå turen uten å stresse. Når det etter sigende skal arrangeres konkurranse med løp over Romsdalseggen forventer jeg tider godt ned mot en time på de aller beste. Men de rekker neppe å nyte utsikten særlig godt! J

Linker:

tirsdag 9. juli 2013

Kongen

Hvis du har kjørt den fantastiske bilveien opp Trollstigen så har du sannsynligvis, med mindre tåke og lavt skydekke har kranglet det til, sett de flotte fjelltoppene som omkranser Isterdalen. På sørvestsida av vegen ligger Bispen, Kongen og Dronninga på rekke og rad og venter på ivrige fjellfolk som vil til topps. På første dag av årets fjellfestival var værgudene virkelig på vår side, og vi hadde sett oss ut Kongen som mål.


Kongen er den høyeste av de tre toppene med sine 1614 meter. Den er også en av de sju toppene du må samle for å kunne kalle deg ”Fjellkonge” eller ”Fjelldronning” i regi av Norsk Fjellfestival.

Bilen parkeres noen hundre meter ovenfor det flotte nye turistanlegget på toppen av Trollstigen. Der starter en merket sti opp mot Bispevatnet. Lia er ikke så alt for bratt, og etter en halvtime vil de fleste nå Bispevatnet. Brua over elva/bekken som renner ut av Bispevatnet tålte ikke isen og vårløysinga, så her må man i år pent finne seg i å hoppe eller vasse over.

Stien går videre i ura langs Bispevatnet og svinger etter hvert opp til bandet mellom Bispen og Kongen.

 Turen går langs Bispevatnet. Her er Heidi og jeg på tur ned. Bispen ligger oppe til høyre (ikke på bildet).



Fin utsikt over Bispevatnet.
Når man kommer opp ura fra Bispevatnet må man gjøre et veivalg: Skal man på Bispen holder man til høyre og skal man på Kongen, som oss, så fortsetter man så og si rett fram og begynner på eggen som leder opp til Kongen. På det første bildet i dette innlegget sees eggen fra himmelsjå nede i høyre hjørne og på skrå opp til ”innsteget” omtrent 200 høydemeter under toppen av Kongen.

Eggen mellom Bispen og Kongen sett fra innsteget på Kongen og i retning Bispen. Bispen rager stolt og selvstendig over Bispevatnet som sees ned til høyre på bildet og Trollstigen som så vidt skimtes nede i Isterdalen til venstre. 

Innsteget
video


Fra innsteget fortsetter man oppover til høyre (nordover) mot toppen i litt ulendt fjell. Her er det litt klyving, og vi havnet for langt til venstre og måtte korrigere kursen for å komme inn på hovedruta igjen. Men det er mange veier til rom, og det er mulig å følge mange ruter opp til toppen her. 

Turen til Kongen er litt luftig og krevende både i selve innsteget og i enkelte partier opp mot toppen, men jeg kan ikke se for meg at noen vil ha problemer med å ta seg fram med mindre de lider av utpreget høydeskrekk.

Siste biten i litt ulendt fjell med noe klyving.
Som vanlig er belønningen raus i form av flott utsikt når man når toppen. Fra Kongen ser man ned på Isterdalen, Trollstigen, Bispen og Dronninga, samt "baksiden" av Trolltindene og ellers det som er av Romsdalsalpene. 

Husk å ta bilde av deg selv på toppen da, i tilfelle du har ambisjon om å bli Fjellkonge eller Fjelldronning J
På toppen av Kongen foran den lille steinbua som står der.
Det er også fullt mulig å gå fra Kongen og videre til Dronninga, men her må man være både litt lokalkjent og muligens ha med et tau for å sikre seg på de luftigste partiene ned fra Kongen. Man må nemlig ganske langt ned før man går opp til Dronninga igjen. Vi ombestemte oss under veis, og gikk til slutt samme vei tilbake som vi hadde kommet opp til Kongen.

En tur til Bispen anslår jeg til 3-4 timer, mens Kongen nok tar 4-6 timer alt etter form og tempo. Alt er imidlertid innen rekkevidde på en dag. 

Er man ekstra heldig kan man sitte på bandet mellom  Bispen og Kongen og se basehoppere kaste seg ut fra Bispen. Eventuelt kan en stille seg opp i Bispesvingen i Trollstigen og vente på at hopperne suser forbi på tur ned. Sprøtt! Selv er jeg mer enn fornøyd med å ta turen til fots både opp og ned!


Høydeprofil fra Trollstigen og til toppen av Kongen, ca. 4,6 km


Norsk Fjellfestival i Rauma

For 15. gang inviterer Romsdalingene til Norsk Fjellfestival i Rauma 7.-14. juli. Utgangspunktet er Åndalsnes, men turer og arrangementer foregår over hele Rauma og tilgrensende kommuner. Alle som har vært på disse kanter kan vel forstå at dette er et godt utgangspunkt for en fjellfestival. 

I starten var nok mange usikre på hva man kunne få ut av en festival der hovedpoenget var å gå turer i fjellet. Turer kan man jo gå når som helst uten at det var behov for en festival av den grunn. I dag er Norsk Fjellfestival godt etablert med en rekke kulturarrangementer i tillegg til guidede turer og kursaktiviteter. Vel verdt et besøk, både for å delta i festivalaktivitetene og for generelt å få med seg flotte fjellturer. 

Jeg er en av mange som trives fantastisk godt i Romsdalen. Nå er jeg riktig nok giftet inn i en særs hyggelig Romsdalsfamilie, men like viktig er det nok at Romsdalen alltid byr på naturopplevelser og flotte turer tilpasset vær, form og personlige ambisjoner. 

Her er det alt fra barnevennlige turer til krevende alpine aktiviteter. Man kan finne alle vanskelighetsgrader enten man ønsker å gå, løpe, sykle, padle, klatre eller hoppe fra stupbratte klipper med fallskjerm på ryggen. Til og med bilturene er spektakulære her med Trollstigen som rosinen i pølsa. 

I år som mange tidligere år er jeg sammen med familen på besøk i Romsdalen samtidig som fjellfestivalen går av stabelen. Vi er nok ikke blant de største brukerne av arrangementer og  tilrettelagte turer med førere og guider. Men det skyldes først og fremst at vi har tilgang på den lokalkunnskapen som trengs i de fleste tilfellene.

I de neste blogginnleggene legger jeg ut noen turbeskrivelser fra Romsdalen – til informasjon og inspirasjon!



Lenker:

tirsdag 2. juli 2013

Meråker Mountain Challenge 2013 - min tur

Plopp, slurp. Lyden av en fot som forsvinner til knes i myra. Ikke for første gang, og sikkert ikke siste i løpet av denne turen. Men hva var det? Antydning til gnagsår? En kvist i skoa som skal stikke og plage meg resten av turen? Og fortsatt 60 kilometer igjen!

Dette var tanker som meldte seg halvannen time etter at starten hadde gått for MMC 2013. Etter tre timer var jeg betydelig redusert og langt fra optimist. Ytterligere to timer senere ville de fleste delene av kroppen min helst være et helt annet sted enn midt inne i Meråkers fjellheim. Men da var det like langt fram som tilbake, og ikke noe alternativ å snu. Som om det i det hele tatt ville ha falt meg inn. For tross alt; sola skinte, naturen var fantastisk - og dette var gøy! Så kom regnet. Så kom tordenværet. Så kom tåka.

Meråker Mountain Challenge - MMC blant venner - går under betegnelsen "vandrerløp". Det er en konkurranse for de som vil ta seg så raskt som mulig over 70 kilometer med fjell og myr og under veis passere 9 av de 26 tusenmeterstoppene som ligger i Meråker kommune. Løpet har en ekstremvariant for de virkelige ultragærningene hvor man fortsetter over de resterende 17 toppene. "Normaldistansen" er også åpen for spreke mosjonister som starter 4 timer før konkurranseløperne og hvor det er helt akseptert å overnatte under veis.

Etter å ha trent litt mer enn gjennomsnittet de siste 3-4 åra var jeg i fjor inne på tanken om å melde meg på MMC - en nyskaping som da ble arrangert for andre gang. Men på grunn av begrensninger i deltakerantallet - max 25 fikk stille til start - så kom jeg aldri lenger enn ventelista. Like greit antagelig, for været var visst ufyselig i 2012. I år var imidlertid både værmeldingen og deltakerantallet på min side, og jeg benyttet et sinnsvakt øyeblikk i lunsjen på fredag til å melde meg på løpet med start på lørdag klokka tolv. 24 timers forberedelse måtte  holde.

Jeg ankom Teveltunet sent fredag kveld og ble tatt imot i "base camp" og forsynt med matpakke og instruksjoner. Sov godt i siste ledige rom på Teveltunet Fjellstue og våknet til frokost neste dag. For en amatør som aldri hadde løpt mer enn 30 kilometer i ett strekk før så var det viktig å søke råd og informasjon blant øvrige deltakere. Mange fra kretslaget på ski - trent av Hallgeir Lundemo - var til stede, og noen skulle også delta i løpet. "Det er viktig å spise en stor og god frokost" var rådet fra den kanten. Det hjalp meg lite. Jeg klarer bare ikke å spise mengder med mat tidlig om morgenen.

Bjørn Tore Taranger
Da var det mer å hente hos Bjørn Tore Taranger. Ultraløpkongen var ikke helt på sitt favorittunderlag forstod jeg, men rådene var likevel nyttige: "Gå i motbakkene", "spis og drikk hele tiden" og "sørg for at du aldri fryser" kom på forståelig Bergens-dialekt og hørtes veldig fornuftig ut. Jeg fikk også tips om bruk av kompresjonsstrømper, men det får jeg komme tilbake til i et senere blogginnlegg hvor vi tar for oss utstyr.

Hallgeir Lundemo
Hallgeir Lundemo himself var reisepartner i båten over til Guddingsvika, og hans råd var "fukt skolissene før du knyter dem - ellers går de opp", og "dette blir rått!". Sistnevnte ikke så mye et råd, men mer et uttrykk for Hallgeirs sinnsstemning. Han virket så veltrimma og gira at jeg tror han hadde løpt på vannet hvis båten ikke hadde kommet for å hente oss!

Vel framme ved starten i Guddingsvika var det et mindre antall løpere i ulik alder og status som stilte til start. Anslagsvis 10-12 stykker stod på startstreken, hvorav Taranger og Lundemo var de to største profilene som skulle løpe ekstremvarianten, mens Slethaug og Maske ble holdt for å være de sterkeste i forhold til normaldistansen  med målgang på Teveltunet.

Selv følte jeg meg i godt lag med sambygding Paul Håkon Almås. Paul, som i likhet med meg fant ut at sofaen var et dårlig sted å tilbringe middelalderen og i stedet begynte å trene og delta i alskens konkurranser midt i 40-åra. For øvrig var det en del ungdommer på startstreken. Og en enslig dame: Tonje Nilssen fra skikretslaget til Hallgeir. Hvis hun fullførte ville hun vinne både spurtpris og førstepremie, så der var nok motivasjonen på topp.

Nøyaktig klokka tolv gikk startskuddet. Rett opp lia mot Hermannsnasa bar det. En knapp time senere var toppen besteget for min del - gode ti minutter før stipulert skjema. Så var det bare å ta fatt på løpets lengste transportstrekke: 21 kilometer i myr og via Kråkfjellet - en topp som for øvrig ikke "teller". Delvis fordi løypa ikke går via selve toppen, men hovedsaklig fordi toppen uansett ikke er over 1000 meter og dermed altså ikke er verdt å besøke slik jeg tolker filosofien til dette løpet.

Her sees topp nummer 2 og 3 på turen. 
Storsjøhøgda til venstre og Kjølhaugen til høyre

Det var altså på dette transportstrekket at de første negative tankene meldte seg. Ikke for det - lenge var de eneste bekymringene mine at sola kunne gjøre meg solbrent, samt at jeg hadde lagt igjen bilnøklene mine i bussen på vei til start.

Heldigvis satt det en gjeng på Kråkfjellet med drikke og Bixit-kjeks og oppmuntrende ord om at "nå er du halveis på turen til neste topp". Det viste seg å være noe optimistisk anslått. For det første var den andre "halvdelen" lenger enn den første, men viktigere: Der man i første halvdel løp 400 meter nedover skulle man nå 400 meter oppover. Det er forskjell det. Og nå hadde jeg i tillegg rusk og rask i skoa og mistanken om gryende gnagsår å tenke på - bare avbrutt av  bekymring for tapte nøkler og solbrent skalle.

Etter knappe 4 timer ble jeg så møtt av et surrealistisk skilt: "Spurtpris 1500 meter"! Om jeg vurderte å spurte? Ja, faktisk. For bak meg kom det en konkurrent som konstant hadde ligget 5-6 minutter bak, men som nå var i ferd med å ta meg igjen.


1500 meter senere nådde jeg på toppen av Storsjøhøgda et lite minutt før Tonje Nilssen kom inn som vinner av kvinnenes spurtpris. Vi slo lag nedover bakken igjen, men i oppoverbakkene viste Tonje seg som den sterkeste. Imidlertid tok jeg henne igjen i nedoverbakkene, og derfor løp vi forbi hverandre en 5-6 ganger i løpet av de neste 3-4 timene. Men vi løp også mye sammen, og det må jeg si var veldig motiverende. For i denne fasen av løpet nådde kroppen et slags bunnpunkt. Etterpå ble det på et vis ikke så mye verre. Det gikk kanskje saktere og saktere, og spesielt i oppoverbakkene, men nå ble det mer en konstant mental utfordring. Terrenget gjorde det ikke lettere. Opp og ned i fjellterreng ispedd ei og annen myr. Flott natur, men ikke veldig løpsvennlig. Og enda var det langt til mål...

Etter fem timer begynte det å regne. Bare litt lett yr og duskregn til å begynne med, så det var ikke spesielt plagsomt. Så begynte det å tordne rett øst for oss. Det kan da ikke være lurt å fly på fjelltopper i tordenvær! Men heldigvis gled de truende skyende riktig vei, og etter hvert ble det stort sett slutt på regnet igjen. Det lysnet, og etter ca åtte timer kom jeg opp på Blåberga som var siste fjelltoppen før Angeltjønnhytta. På hytta visste jeg at det ventet lapskaus og husrom hvor man kunne få både mental og fysisk restitusjon hvis det var behov for det. Og det var det.

Jeg spurte karen på toppen av Blåberga hvor langt han mente det var til Angeltjønnhytta. "Nei det kunne ikke være langt" mente han, "du ser jo vatnet der nede, og der ligger hytta. 3 kilometer kanskje?". Dermed satte jeg av gårde med godt mot og en teori om at hytta bare var 15-20 minutter unna. Etter 20 minutter passerte jeg Tonje. Etter 40 minutter begynte jeg å lure på om bakken aldri skulle ta slutt. Og etter en time måtte jeg fram med kartet. Jeg skal ikke være for skråsikker, men distansen Blåberga - Angeltjønnhytta må i alle fall være 10 kilometer. Stol aldri på en forfrossen funksjonær på toppen av et fjell!

I hytta ble det imidlertid lapskaus, og forsikringer om at de resterende 25 kilometer ville gå på tre tiimer. Klok av skade la jeg inn sikkerhetsmargin og beregnet nærmere fire timer. Dermed ble målsettingen nå justert til å komme i mål på under 13 timer. Den målsettingen holdt bare i en halvtime, for på vei opp til Midtiklumpen kom tåka sigende. Derfra og inn ble det leiting etter løypemerker og deltakere i turklassen som tok det meste av tida.

Drøye fem timer tok det siste strekket, men det var mindre viktig. Under veis plukket vi opp et par turgåere som hadde kommet vekk fra løypemerkingen, hvorav den ene hadde lagt av gårde i shorts og tynn trøye uten ekstra klær. Jeg tror aldri overtrekksbuksa mi og ullgenseren min har vært så velkomne noen gang!

Vel nede på Teveltunet ventet målsnøret, spesieltfor Tonje som gikk i mål som vinner av dameklassen. Selv følte jeg meg som en vinner i min egen private klasse. Jeg hadde gjennomført med stil, og kroppen var slett ikke ødelagt på noe vis. Jeg fikk dusjet og byttet om, og bilturen hjem gikk også greit. Halv fem på morgenkvisten kunne jeg krype under dyna til kona og sovne mens tusenvis av orange prikker danset foran øynene mine: Det var den fantastiske løypemerkinga til Hallgeir & co som hadde brent seg fast på netthinna.

Vi sees i Meråkerfjella neste sommer!

Fakta Meråker Mountain Challenge
Lengde De lærde strides, men et sted rundt 63-64 km ser ut til å stemme
Høydemeter Ulike målinger varierer mellom 4000 og 4500 høydemeter
Deltakere Max 25
Arrangert 3 ganger, første gang 2011
Hjemmeside Meråker Mountain Challenge (Meråker til topps)
Andre linker Artikkel i kondis.no